Et jubileum

Wesselstuen fylte 50 år denne uken, og det har ikke gatt upåaktet hen hos CHRIS TVEDT. I dag avslører han sitt forhold til den tradisjonsrike restauranten.

CHRIS TVEDT

christvedt@hotmail.com

Advokat og forfatter

 

JEG BLE SERVERT den første, skummende halvliteren uten at jeg hadde sagt et ord. Den ble ledsaget av et vennlig nikk; samt et spørsmål om hvorvidt den skulle betales kontant eller settes på regning. Den skulle på regning.

 

FØRST ETTER at halvliter nummer to var servert, gjorde servitøren meg høflig men diskret oppmerksom på at jeg hadde gått fra regningen forrige gang jeg hadde frekventert etablissementet. Det viste seg at den lød på sekshundrede kroner, et i de dager astronomisk beløp. Både beløpets størrelse, samt min kriminelle flukt, tydet på at jeg hadde drukket i overkant mye den kvelden.

 

JEG UNNSKYLDTE meg selvsagt, beklaget det inntrufne på det sterkeste, og håpet at kelneren ikke hadde vært altfor redd for å gå på et smertelig tap. Han så alvorlig på meg, og sa «Jeg har ikke vært bekymret i det hele tatt. Det er min erfaring at forbryterne før eller siden vender tilbake til åstedet».

 

TILDRAGELSEN skjedde på Wesselstuen, som i disse dager fyller femti år. Kelnerens sinnsro var vel begrunnet. Forbryteren, det vi si undertegnede, vendte faktisk tilbake til åstedet, gang etter gang etter gang. Med skam må jeg bekjenne at det heller ikke var siste gang jeg gikk fra regningen, men pr. dato er jeg så vidt vites a jour.

JEG VAR IKKE alene om å vende tilbake. For noen generasjoner av oss var Wesselstuen det faste punktet i en ellers omskiftelig og usikker tilværelse. Gamle venner kunne forsvinne fra min sosiale

bosted. I noen år var livet flytende, i evig forandring. Jeg flyttet til og fra denne byen, jeg kom hjem igjen, og ingen ting var slik de skulle være. Røtter var revet opp, bygninger revet ned og jeg mente noe annet om livet og politikken enn jeg hadde ment året for. Atomkrigen kunne bryte ut når som helst, og ingen ting var sikkert. Bortsett fra Wesselstuen.

 

FORHOLDENE forandret seg nok der også, men de forandret seg så langsomt, så umerkelig, og på en slik å måte, at ingen la merke til det. Jeg kunne ha vært borte et helt år, komme inn på Wesselstuen en fredagskveld, og det var som om tiden hadde stått stille. De samme skuespillerne, journalistene og advokatene, de samme damene (pluss noen nye), og, ikke minst, de samme samtalene. Stedet var en tidsmaskin.

 

DET ALLER BESTE med stedet var det faktum at jeg alltid kunne gå ut alene en hvilken som helst fredags - eller lørdagskveld, og være hundre prosent sikker på å treffe noen kjente på Wesselstuen. Uten denne tryggheten, dette unike sosiale sikkerhetsnettet, hadde for eksempel mine samlivsbrudd og skilsmisser vært enda mer skremmende enn de faktisk var.


ETTER AT JEG ble advokat visste jeg at hver fredag etter arbeidstid kunne jeg finne et bord eller to smekkfullt av forsvarere, politijurister og forholdene små, men i all hovedsak tror jeg at kontakten var positiv.

 

JEG BEGYNTE å gå der helt i starten på syttitallet. Da sto vi i kø for å komme inn dit, en lang og treg kø. Det var normalt. Vi var like vant til å stå i kø som russerne under kommunismen, og som dem gjorde vi det stort sett med tålmodighet og godt humor. Når det regnet, var det bedre å stå i kø på Holbergstuen. Der sto vi innendørs, i trappen, men jevnt over foretrakk jeg Wessel. Det var høyere under taket der, etter min mening, mer ånd og mindre politikk, og et mer variert utvalg damer. Dessuten skjedde det mer på Wessel. Der har jeg blitt skjelt ut av Hans Wilhelm Steinfeldt, så høylydt at hele lokalet hørte det. Jeg har skjelt ut folk der selv også, men med vesentlig lavere volum og mindre offentlig oppmerksomhet.

 

Nå ER DET GÅTT femti år, og det er ikke lenger det samme. For all del, Wessel eksisterer i beste velgående. Servicen er fremdeles relativt treg, noe som har vært et varemerke så lenge jeg har gått der, og akustikken er fremdeles unikt dårlig. Luften, som kunne skjæres med kniv for røykeloven, er imidlertid helt grei nå. Innredningen er stort sett som den alltid har vært.

 

MEN JEG KAN ikke lenger gå dit en fredagskveld og være sikker på å treffe en drikkekompis. Det står ingen kø utenfor døren, og ånds - og kulturnivået er nok minst like høyt andre steder. Jeg er blitt litt gammel, og det er Wesselstuen også. Det hender fremdeles at jeg vender tilbake

"Wessel eksisterer i beste velgående. Servicen er fremdeles relativt treg, noe som har vært et varemerke så lenge jeg har gått der.

Billedtekst:

WESSELSTUEN: Den brune restauranten fylte 50 år denne uken, og Chris Tveit skriver om sine opplevelser der. Servitør Gro har jobbet på Wesselstuen i 30 år og har nok gitt Tveit flere kjølende dråper.

 

Datert: BERGENSAVISEN søndag 8. juli 2007

meny mail instagram map Holbergstuen Twitter