Vassen Wessel

Alt er som før. Det er for så vidt bra på et sted som Wesselstuen, bortsett fra når det gjelder kvaliteten på maten…

— HMM… lurer sannelig på om riksantikvaren har vært her og fredet interiøret? sa Smith da de to matvennene dukket inn på Wessel en regntung ettermiddag.

Her er alt ved det gamle — til og med den gamle røykelukten henger i.

— Ny røykelukt er jo egentlig å foretrekke, slik det var her før røykeloven og folk fra alle samfunnslag kunne sitte her og diskutere høylytt, mens de dampet i vei, og livet var herlig, sa Smule i et anfall av nostalgi.

Det diskuteres selvsagt fortsatt på Wessel, og ingen hadde nok giddet å lette på et øyelokk om Ari hadde reist seg og proklamert at han var den nye vinen.

Men noe nytt var her: flere små bord utenfor.

— Så lenge været holder, sa Smith skeptisk.

 

FLERE NYE RETTER sto dessuten på menyen siden siste besøk. Av forretter sto valget mellom reker, paté, fiskesuppe, scampi og røkelaksmousse.

Smith syntes viltpaté var et godt valg, men ombestemte seg da beskrivelsen var paté av typen «leverpostei-liknende».

— Er vel egentlig mest begeistret for pateer med litt med substans, slike man gjerne får i Frankrike, sa den etter hvert så snobbete Smith.

Fiskesuppen hadde de smakt flere ganger før, og mousse fristet ikke. Så da ble det reker på begge to, et bra valg, skulle det vise seg. Smule tok «Appelsin- og basilikummarinerte reker» (79,-), mens Smith valgte «Marinert scampi og champignon, med persillepesto» (84,-).

Dette viste seg å være to gode og lette forretter. Smules reker var kalde og svært saftige fra appelsin- og basilikummarinaden, med en frisk salat som tilbehør. Marinerte, kalde sjampinjong var også smakfullt, servert med salat og scampi som så vidt hadde vært borti grillen etter marinering. Persillepestoen var ikke å se, men det gjorde ingenting.

 

SERVICEN PA WESSEL har alltid vært litt spesiell.

— Det er jo nesten så vi liker å bli oversett av kelnerne, mente Smith.

— Ja, og er her fullt, kan man vræle litt til dem — på bergensk, absolutt ikke på trøndersk — så roper de tilbake: «Eg e' der om et øgeblikk.» Uten at de blir sure, mente Smule.

Det hjelper selvsagt godt på å være stamkunde, noe mange er. Men denne dagen gikk alt på skinner, og mat og vin ble tryllet frem på bordet i raskt tempo.

Hovedrettene på menyen inneholder noen udødelige slagere som sikkert appellerer til mange.

— Indrefilet, medium stekt, sa Smith bestemt etter bare sekunders menytitting.

Biffen var av Hereford-okse, servert med sauterte grønnsaker, bearnes- eller peppersaus og fløtegratinerte poteter (219,-).

— For meget av Kiødet, Saa mangen har dødet, Spiis derfor helst Fisk, siterte Smule fra gamle Johan Herman, og bestilte sesamstekt håbrann (238,-), servert med rødløk, tomat, appelsin og ingefærsjy, samt hjemmelaget potetstappe.

 

SMITHS HOVEDRETT var fargerik og fristende på tallerkenen. Biffen var gjennomstekt, ikke medium, men det fikk passere. Gode poteter og ordentlig bearnaisesaus. Men noe merkelig var gjort. Det var pyntet og dandert med en annen saus utenfor bearnaisen. Denne innpåslitne nykommeren var også gul, faktisk knallgul, og smakte syrlig, intens sennep.

— Det er nok en av disse ferdige greiene på spruteflaske, slik som balsamico-sirupen som er så poppis for tiden, mente Smule.

— Enkelt, stilig, og holdbart til år 2010! Hvilket kjøkken kan vel motstå det?

Men den krasjet fullstendig med bearnaisen.

Håbrann er en ikke særlig pen, men veldig god, fisk. Grå i kjøttet, men med sesampanering som mildnet inntrykket. Herlig sjysaus.

— Nesten ingenting slår ingefær til fisk, sa Smule fornøyd, men var ellers lift småkritisk.

— De dampede grønnsakene kunne nok trengt ett minutt til i dampen. Og stappen var litt kjedelig på smak. Ikke mye smør og fløte her, altså. Varmede tomatbåter var heller ikke noe særlig godt tilbehør, fastslo hun, mens hun så misunnelig over på Smiths grillede og mye bedre tomat.

 

SOM AVSLUTNING på gildet valgte Smith sjokolade- og pasjonsfruktkake (84,-), mens Smule var i humør for ost: lun chèvre med tørkede frukter, nøtter og coulis (74,-).

Kaken var en myk og fuktig sak med nøttebunn, et lag sjokolademousse og et lag pasjonsfruktmousse på toppen.

— Slett ikke dum, smattet Smith.

Smules ovnsbakte chèvre ble servert på et stort fat med sirup, hakkede nøtter, tørkede frukter og sjokoladesaus (!). De tørkede fruktene var dessverre tørket til små, harde klumper. Dette til tross, en god og annerledes dessert.

— Tro det eller ei, sjokoladesaus smakte godt til osten, sa Smule, men Smith rynket skeptisk på nesen.

— Vel, vel, sa han. — Maten var sånn middels, men atmosfæren kan ingen to fra dem.

 

SMITH OG SMULE

 

 

Billedtekst:

VED DET GAMLE: Atmosfæren kan ingen ta fra Wesselstuen. Til og med den gamle røykelukten henger i. FOTO: ARNE NILSEN

 

 

Datert: BTMagasinet  4. november 2006

meny mail instagram map Holbergstuen Twitter