Om Wesselstuen

Wesselstuen tok imot sine første gjester sommeren 1957. Siden den gang har restauranten etablert seg som et landemerke i Bergen, et arnested for det gode selskap og de gode historier. Et halvt århundre senere er Wesselstuen fortsatt blant byens mest mest populære steder, og et førstevalg for deg som vil besøke noe ekte, genuint og tradisjonellt bergensk.

Dikterstuerne hadde lenge sett etter mulighetene til å åpne en restaurant nr. 2. I 1955 kom det direksjonen for øret at kjelleretasjen i "Den gode Hensigt" på Ole Bulls plass skulle tømmes. Foreningens bibliotek som var lokalisert der skulle flyttes til mer tjenelige lokaler i bygningens 3. etasje. Etter en besiktelse konkluderte Dikterstuernes direksjon at lokalitetene egnet seg godt til en restaurant. Her kunne man videreføre tradisjonen med god mat og drikke til den jevne borger. I desember samme år ble det tegnet en leiekontrakt mellom partene, og et formidabelt oppussingsarbeid ble satt i gang. Lite var gjort med kjellerlokalene siden bygningen sto ferdig i 1883.


 
Sommeren 1957 nærmet man seg ferdigstillelse. Etter noe krøll med skjenkebevilling kunne bestyrerinne Borny Aunan 3. juli 1957 ønske publikum velkommen til Dikterstuernes andre restaurant. Hun kunne fortelle at både mat og drikke var førsteklasses. Spesielt fremhevet hun sine fiskeretter. I følge pressen virket lokalet tiltalende med lyse vegger og mørke bærebjelker. Antall plasser var 104. Arkitekt Johan T. Paulsen sto for omarbeidingen, og teatermaler Per Schwab hadde med sine spreke pensler dekorert veggene med motiv fra Wessels mest kjente verk: «Kierlighed uden Strømper», «Herremanden», «Hundemordet» og «Smeden og Bageren». Blant dekorasjonene fantes det også Wessels utgitte vittighetsblad «Votre Serviteur», en tittel som ble restaurantens motto den første tiden. Fargevalget i lokalet var for øvrig også Schwabs verk.
 
Enkelte utrykte sin forbauselse over navnet; Wesselstuen, all den stund Johan Herman Wessel ikke var bergenser. Svaret man fikk var at Wessels vidd og skarpe tunge sto det bergenske lynne nær. På mange måter kunne man si han var Holbergs arvtaker. Fra eierhold ble det påpekt at stedet var en turistattraksjon av klasse. Etter fire ukers drift hadde det imidlertid ikke vært en eneste tilreisende innenfor etablissementets dører. «Hva med et skilt, det er da en oppfinnelse som ikke var ny på Johan Herman Wessels sin tid heller», foreslo Bergens Tidende.
 
Som sin «storebror» Holbergstuen ble også Wesselstuen med tiden et typisk stamsted. I mange år var det umulig å kalle seg forfatter, journalist eller skuespiller om ikke kelnerne på Wesselstuen (og Holbergstuen) nikket til deg på gaten. Skuespillerne på Den Nationale Scene traff hverandre der, både før og etter forestillingen. Ja, det var på stambordene rollefordelingen ble ordnet sier noen. Vel orienterte sjeler har også hevdet at det var på Wesselstuen de fleste toppoppslag i Bergens Arbeiderblad og salig Morgenavisen ble laget. Begge avisenes skrivende medarbeidere hadde restauranten som stamsted og hadde man god nok tid fant man utpå dagen gode historier som fortjente å komme på trykk.

 Wesselstuens interiør


Høsten 1961 skulle Logen rives, og erstattes av et forsikringspalass. Wesselstuen ble sagt opp, og hadde nye lokaler på hånden i Maskinistforeningens lokaler på Engen. I tolvte time ble imidlertid den staselige bygningen reddet, og Wesselstuen ble der hvor den var. I 1973 ble lokalene utvidet med en pub i Den gode Hensigts tidligere skredderverksted. «Vi har valgt å kalle stedet pub, trass i at det verken fantes puber eller barer på Wessels tid. Det er en betegnelse som sier mer for dagens publikum», forklarte en hardt presset styreformann Hans Grimelund da Bergens Tidende spurte om en forklaring på navnet.
 
Historiene fra Wesselstuen er uendelige: Om personen som godt påseilet gikk mellom bordene og solgte krabber som hadde vært død i dagevis, og luktet deretter. Om stamgjesten som hver dag la en lapp på bordet med teksten «ute og spiser, snart tilbake». Han likte tydeligvis ikke etablissementets kjøkken. En gang fant direksjonen ut at gjestene kanskje ønsket musikk, og anskaffet en spillemann med et elektrisk orgel som underholdt hver kveld. For de fleste gjestene var dette den rene tortur. De var kommet til restauranten for helt andre ting enn å høre på musikk. Foreningen «Wesselstuens venner, hvori opptatt Den Væstenfjeldske Debitor-Forening af 1986» så seg da nødt til å gripe inn, og startet en underskriftskampanje mot det elektriske orgelet som etter kort tid forsvant.

meny mail instagram map Holbergstuen Twitter